Martin Beverfjord, Eirik Lilledrange

((currently only in norwegian))

Gjenbruk:
Utgangspunktet var et naust i stavlinekonstruksjon fra omkring 1750. Mye av dette var råtnet og store deler av konstruksjonen måtte amputeres. Originalkonstruksjon ble supplert av et grisefjøs fra Averøy som tidligere hadde vært kirke, samt materialer fra brygge i Kristiansund. Det er av denne grunn utallige merker fra tidligere konstruksjoner i det gjenbrukte tømmeret. Resten ble hugget og skåret nytt, deriblant to nye 9″-rotknær for bæring og 32 stk 2″-rotknær for vindsug. Det ble også skåret 2×4″ for skjøting av de amputerte rotknær fra 1750. Her luktet det fortsatt frisk kvae da vi boret hull for gjengestag.

Prosjektet:
Prosjekteringen av silderøykeriet ble i stor grad påvirket av de ressurser som fantes i de ytre aktører, og av vårt valg om å ha et tett samarbeid med disse. Spesielt gjelder det samarbeid innen trekonstruksjon med forstmann Jon Bojer Godal, men også vårt og initiativtakerens (Møre og Romsdal Fylke) ønske om å holde et realiserbart prosjekt flytende. De nevnte omstendigheter har betydd at strategiske aspekter knyttet til Atlanterhavsvegens nasjonale skala er tonet ned til fordel for initiativtakers regionale intensjoner og byggets lokale tilknytning til Strømsholmen Sjøsportsenter. En prosjektgruppe bestående av Nina Torske fra Verdiskapningsprosjektet Bud-Kristiansund (MR-Fylke), Jon Bojer Godal fra Husasnotra, grunneier Olav Strømsholm, fylkeskonservator Jens Peter Ringstad (MR-Fylke) og undertegnede har møttes jevnlig i den tiden prosjektet har pågått. Dette forumet har drøftet våre forslag og vært løsningsorienterte i henhold til sine respektive utgangspunkt; økonomi, bæresystem, bruk og byggeskikk. Det er et relativt lite bygg med et enkelt program. Som naustver bygget likevel stort, og kombinasjonen av naust og røykeri er uvanlig. Settingen tilsa en modig skala og en enkel form i møtet med tilstøtende natur. Bygget skulle høre med til sjøsportsenteret, samtidig som det skulle gi seg til kjenne som noe mer enn et sedvanlig naust. Utvendig er bygget knyttet til en båtstø mot sørøst og til publikums ankomst fra parkeringsplassen mot sørvest. Det forholder seg til riksvegen gjennom nyanserte virkemidler mot vest, hvor eksponeringstiden for bilister er lang, og mer kontrastfylte virkemidler mot øst, hvor eksponeringstiden er kort. Dette samsvarer med de fysiske behov for byggets vestog østside.

Bygget er delt inn i et stort åpent område nærmest sjøen (alle romslige inneområder blir høyt verdsatt her ute) og et mindre, fast røykeri i bakkant mot veien; 3 rom* naust og ett rom røykeri. (*ett rom betgner en inndeling i husets lengderetning hvor staver og samhold er plassert. I dette tilfelle 15meter/4 som gir rom på 3,75.) Det åpne området er en innomhus fortsettelse av utvendig slip.
Naustet skal romme en 9 meter lang gjeitbåt. Denne skal både kunne brukes på sjøen og kunne stilles ut, uten at noen av operasjonene blir for omstendelig.
Gjeitbåten heises opp for å vise dens karakteristiske kjøl. Røykeriet skal kunne fungere som silderøykeri over to etasjer; med brennerom og brenselslager nede, og røykekammer med før- og ettertørk oppe. Røykeriet skal også fungere som scene hvor en operatør viser mindre grupper av publikum (minibusslast, skoleklasser) hvordan tradisjonell kaldrøyking av sild foregår. Som teater (med inngang fra øst) er bygget således designet for å ta publikum inn på det store gulvet rundt båten, hvorfra de bivåner operatørens bevegelser i røykeriet. Røykeriets program over to etasjer er lagt en halv etasje ned og opp for å synliggjøre prosedyren ved oppfyringen av ulmebålet nede, og det som foregår i de servende områder på siden av røykeovnen oppe. Samtidig ønsket også grunneieren en viss distanse fra publikum på grunn av fisken som matprodukt.
Det ble diskutert hvorvidt selve røykekammeret skulle synliggjøres, men kunstig belysning og kontinuerlig fjerning av sot ble for sterk kost for initiativtaker.
Sistnevnte har også uttrykt ønske om at byggets konstruksjon, båten og røykeriet skal være mulig å oppleve uten levende guiding.

Konstruksjonsløsning og materialbruk:
Viktigst av alt har vært de fysiske møter mellom gammelt og nytt; det konstruksjonsmessige utgangspunktet var et gammelt stavlinenaust fra Eide med utstrakte råteskader, spesielt i nedre del av stavene. En omleggskonstruksjon reparerte stavene og løste det nye programmets behov for økning av bygningens totale høyde. I hovedkonstruksjonen gjorde kombinasjonen av stavline- og omleggskonstruksjon at den gamle konstruksjonens logikk ble ivaretatt og at en relativt enkel, ny byggemåte kunne gi et rikt uttrykk sammen med den gamle stavlinekonstruksjonen; spleisingen av stavene er både (visuelt) lett og stabil, og er med på å uttrykke de stavbygde konstruksjoners behov for å ha tyngde oppe i værharde strøk.

Nedtrekket (sekundærkonstruksjon) som frigjør stavene fra ytterveggen var i utgangspunktet et forslag med limtre og rette lekter fra vår side som Godal tegnet om til en fururot med konede lekter. Sponfasaden har vi tegnet på liggende lekter og supplert med transparent lexan-spon inkorporert i den ordinære sponkledningen. Tertiærkonstruksjonen som holder østfasaden er grove treskruer, kilt og klemt i nedtrekkene. Vi hadde lyst til å kombinere et velkjent element; høvlebenkens tvingemekanisme, med nye prefabrikerte fasadeelementer av liggende margbord.

Leave a Reply